Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset

Takket være et Norli-gavekort fra jobben, fikk jeg Ida Jacksons «Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» i «julegave». Så mye bedre med gavekort enn bøker jobben bare kjøper i store kvanta – hurra!

Ida Jackson trenger vel nesten ingen introduksjon: Hun er også kjent som @virrvarr, og bloggen hennes «Revolusjonært roteloft» er en av de mest leste norske bloggene. Jeg har også vært innom den tidligere, selv om jeg ikke er fast leser.

Boken (på rundt 250 sider) ble lest på én kveld. Jeg fant ut at jeg skulle skrive en anmeldelse. Så først en «vanlig» anmeldelse, og deretter min mening om en konkret ting jeg reagerer på i boka, og som jeg mener fortjener en større debatt og en oppklaring fra forfatteren. Faktisk.

«Vanlig» anmeldelse
Det er en lettlest bok. Det er aldri mer enn en gjennomsnittlig bloggpost til neste kapittel eller mellomtittel. Såvidt jeg husker hadde jeg samme opplevelsen av Dan Browns «Da Vinci-koden» – selv om dette ikke er en pageturner i samme grad. Skulle nesten bare mangle 🙂

Men jeg synes kanskje dette er en av svakhetene med boken. Det blir korte bruddstykker om det meste, i stedet for å gå virkelig i dybden på ting som fortjener mer flomlys på seg. Den er godt skrevet, men jeg hadde ikke hatt noe imot at den gikk enda mer i dybden.

Samtidig innser jeg at jeg kanskje ikke er i hovedmålgruppen til boken. Jackson skriver selv at hun har tenkt at den skal være en invitasjon til de som er skeptisk til de nye mediene. Og jeg tror nok den kan fungere bra slik – det er flere på jobben min som godt kunne lest denne, sikkert på din også 🙂

En annen svakhet med boken er fokuset på blogging, som stort sett dominerer kapitlene og problemstillingene. Det står en del om Facebook og Twitter også, men det blir mye mer stemoderlig behandlet. Jackson forklarer dette med at blogging er det eldste sosiale mediet, og at man kan lære mye om alle sosiale medier ved å se på blogging fordi utfordringene ofte er de samme.

Greit nok, og det står masse interessant og reflektert om blogging, men jeg sitter igjen med følelsen av at boken burde hett «Blogging: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset». Tittelen er muligens for ambisiøs i forhold til det som viser seg når man begynner å lese.

Et eksempel på boka på sitt beste er kapittelet «Hva er sosiale medier?» Her skriver Jackson litt om hvordan Sokrates i dialogen Faidros mener problemet med en tekst er at den ikke kan svare deg, til forskjell fra levende mennesker som kan svare deg, forklare for deg og eventuelt endre mening underveis i en samtale. Dette er løst i sosiale medier, som har et mer muntlig preg, skriver Jackson. Mer om det muntlige preget under.

«Outingen» av fire personer som ville markedsføre noe i bloggen hennes, er også et høydepunkt i boken. Interessant å lese om metodene som er brukt, hvem de er brukt på vegne av, og hvordan Jackson vurderer de ulike henvendelsene.

Et negativt eksempel, for en som er vant til å jobbe litt med formidling av tall og statistikk, er når det står at bloggere i USA tjente en halv milliard dollar i året, i kapittelet om det går an å leve av blogging. Dette framstår som et meningsløst tall, når forfatteren samtidig skriver at det er uklart hvor mange bloggere som var med i undersøkelsen. Og er dette kun inntekter fra blogging? «Tallet er likevel verdt å merke seg,» skriver Jackson. Jeg er nok litt uenig.

Boken er likevel godt skrevet, lettlest, har mange interessante historier og betraktninger, ikke minst fra forfatterens eget virke som blogger, og er en god introduksjon til sosiale medier (for det meste, se under for unntak).

Det er likevel en ting jeg reagerer på:

I kapittelet om «Digital dannelse» skriver Jackson om en sak fra Haugesunds Avis, der noen hadde skrevet en stygg kommentar om sønnen til en lokal politiker. Så refererer Jackson til en kommentar om denne saken i Journalisten (skrevet av Elin Martinsen), som mener er voksen politiker ikke kunne ta seg nær av dette. Ville politikeren brydd seg om en fyllik brølte etter han på vei hjem fra byen? spør Jackson via Martinsen (jeg tror i hvert fall jeg ville brydd meg om noen slengte dritt om ungen min, uansett hvor det skjedde).

Kommentarskribenten og forfatteren mener at folk skriker fordi du er der, og fordi de kan skrike et sted du kan høre dem. Det er noe man må leve med. Martinsen siteres på at «Vi må lære oss å se at en del av den kommunikasjonen som foregår på nett liker på muntlig kommunikasjon selv om den står i avisa. Den kan ikke ses på med de brillene som fungerte for et par tiår siden, da det skriftlige ord var en alvorlig sak. (…)» 

Jeg mener dette blir riv, ruskende galt. Jeg aksepterer at siden alle nå kan bidra i nettdebatter, med bloggkommentarer, kommentarer etter avisartikler og på Facebook og Twitter, øker risikoen for grums og uakseptable utsagn. Sosiale medier har et mer muntlig preg – men noe skal heller ikke aksepteres muntlig, og det skriftlige ord er fremdeles en alvorlig sak. Dette er kommentarer som i verste fall kan bli stående på nettet i evig tid, det kan komme opp når noen googler en person osv.

Særlig overraskende er det at dette kommer etter kapittelet om «Debattkultur», der mobbing, sjikane og personangrep er tema. Her brukes angrep mot @HvaHunSa som eksempel – og ett av rådene fra @HvaHunSa til de som utsettes for noe liknende er «Slett de hatske kommentarene.» (da fra egen blogg).

Og det er det riktige å gjøre. Klare regler for diskusjonen, for hva som ikke aksepteres, kombinert med sletting av innlegg som trår over streken, er helt nødvendig. Det er noe helt annet enn å den resignasjonen for trollene som forfatteren viser senere i boka. Både redaktører og bloggere bør ta ansvar for å ha klare retningslinjer for diskusjonen, særlig der det ikke er et element av forhåndsmoderering.

Godtar man først en sjikanerende kommentar, er veien kort til flere. Og flere.

Sosiale medier har et muntlig preg, men det er fremdeles skriftlig. Det skal man ha respekt for. Det muntlige er flyktig, det er kanskje bare noen få som får det med seg, mens det skriftlige, også i sosiale medier, er noe som blir bevart og har potensial til å bli sett av flere. Hvordan skulle verden kjent til Platons Faidros om det ikke hadde blitt skrevet ned? Bør vi også bevare «stygge ord på dovegger»?

Hva mener egentlig @virrvarr om dette? Hva mener andre? Vil gjerne ha noen innspill.

 
 

 

Publisert i Bokanmeldelse, Sosiale medier | Merket med | 3 kommentarer

Love Actually v. Alene hjemme

Etter å ha lagt ut en kommentar på Facebook om hvilke umulige valg som jula av og til byr på, i dette konkrete tilfellet Love Actually på TV3 kl. 21.30 og Alene hjemme kl. 21.40 på TV2 lille julaften (ånei!), fikk jeg en utfordring fra nabo @catobellingsen, som mente jeg ikke burde være i tvil om hvilken film jeg skulle velge. Sammenligne Love Actually med Alene hjemme – the nerve!

Klassikere
Jeg mener faktisk begge er moderne juleklassikere. @Are_Kalvo og @erlendloe var blant dem som tvitret fordelaktig om Love Actually dagen før dagen, men jeg vil faktisk hevde at Alene hjemme er i samme klasse.

Felles for filmene er selvfølgelig at de er komedier og at handlingen utspiller seg rundt jul. Og de handler om hvor viktig familien er, tross alt. Love Actually er en romantisk komedie hovedsaklig bygget på gode replikker og de sammenvevde historiene, Alene Hjemme er en familiekomedie med en stor dæsj slapstick. Love Actually har en rekke kjente stjerner på rollelisten, Alene hjemme har en solid liste med B-skuespillere pluss Joe Pesci. Love Actually dykker dypt inn i en rekke seriøse temaer, som utroskap, døden og, vel, kjærligheten, mens Alene hjemme stort sett er action og moro (men temaet om en gutt som blir forlatt/glemt av familien sin i jula er alvorlig nok, særlig for 5-åringer, det er i hvert fall min erfaring etter å ha sett filmen med datteren min).

Love Actually
Det er ikke tvil om at Love Actually er den mest ambisiøse filmen. Den inneholder da også flere triste øyeblikk enn i de fleste komedier, noe regissør Richard Curtis gjør glimrende. Den beste prestasjonen i filmen er Emma Thompson, når hun finner ut at mannen har kjøpt en ring til en annen kvinne. Hugh Grant som statsminister er morsomt, og et av de bærende elementene i filmen, sammen med Liam Neeson og sønnen, som jakter på sitt livs kjærlighet like etter morens død. Noen av de sammenvevde historiene kunne kanskje vært kastet ut, for eksempel han som drar til USA for å sjekke damer.

Alt er likevel med på å vise ulike stadier av kjærlighet – sviktende, ny, lang, umulig og ødelagt. Sjekk forøvrig kommentarsporet på DVD-en, der regissør Curtis og Hugh Grant (blant andre) virkelig gir «added value».

Wikipedia: Love Actually

Merker meg at en anmelder kalte dette ‘the most grotesque and sick manipulation of a cinema audience’s feelings that I’ve ever seen since Leni von Riefenstahl’s Triumph of the Will’.

Alene hjemme
Noen ganger kan imidlertid det enkle være like bra. Alene hjemme surfer først og fremst på en søt og morsom Macauley Culkin (jeg har skjønt at Culkin endret seg med tiden), mimikken til skurkene Joe Pesci og Daniel Stern (de klassiske skurkene, en «smart» og en idiot), og alle de geniale knepene guttungen tyr til for å holde tyvene unna. Det er kanskje for galt å si det, men det er fantastisk gøy å se noen få et strykejern i hodet, tråkke på en spiker, brenne seg på et forvarmet dørhåndtak og så videre. Selvfølgelig på grunn av reaksjonene, som er ubetalelige, både ansiktsuttrykk og skrikene. Det er som å se på Jerry torturere Tom på det verste.

Og å se Culkin være kongen i huset, etter at han ble introdusert som familiens hakkekylling i starten, er også noe av det som gjør filmen så bra. Og apropos enkle gleder: Sjekk lua til Culkin når han skal i butikken! Jeg humrer hver gang 😉

Fant også ut at det er en Simpsons-episode som heter Homer Alone, og en Cheers-episode som heter Home Malone 🙂

Wikipedia: Alene hjemme (Home Alone)

Det finnes mange tradisjoner i jula. Love Actually og Alene hjemme kan gjerne bli en del av mine tradisjoner. Håper bare TV-kanalene kan sende familiekomedien Alene hjemme før ungene skal i seng! Denne gangen falt valget på Love Actually.

Publisert i Diverse | Merket med | 4 kommentarer

Norske aviser på iPad

(Oppdatert onsdag 5. januar 2011)Kanskje tidlig å kritisere, men det er to hovedproblemer med norske aviser på iPad så langt:

1. De fleste utnytter rett og slett ikke mulighetene. De fleste iPad-eiere har allerede prøvd gode iPad-aviser som The Times eller USA Today, og da er verden nådeløs: Om du ikke har god nok kvalitet, vil ikke brukerne ha produktet ditt. Og det er noen vurderinger gjort av avisene og utviklerne man må stille spørsmål ved.

Jeg skjønner ikke hvorfor Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Bergens Tidende gidder å sende ut rene «PDF-apper». Adressa og Dagens Næringsliv er en anelse mer avanserte, men ikke mye. Det er kronglete å manøvrere i, det er ikke alltid like lett å lese på skjerm, og det tilfører ikke noe. Bergens Tidende varsler en bedre iPad-utgave i første kvartal – først da kan jeg vurdere om «eg vil te Bergen med det samme».

Også Nordlys baserer seg på en blanding av nettgenerert utgave med de siste nyhetene og PDF-utgave, en løsning jeg ikke synes er den beste – selv om Nordlys har andre kvaliteter.

2. Prisingen av produktene. Det er en gåte for meg at Dagens Næringsliv kan ta 29 kroner per utgave (selv om jeg forstår at noen «må» ha» alt innhold i DN tidlig), og jeg skjønner enda mindre av at Adressa, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen tar 21 kroner per enkeltutgave og samme pris (eller nesten samme) for årsabonnement på iPad-utgave som papirutgave.

Jeg forventer prisgevinst av å kjøpe iPad-aviser v. surfe på nettutgaven eller kjøpe papiravisen. Jeg tror ikke jeg er den eneste.

Jeg må føye til et tredje punkt:

3. Deling og kommentering. Det hadde vært fantastisk om man kunne fått en kombinasjon av flott og leservennlig iPad-tilpasset avis, med de mulighetene som nettet gir for å dele ting på Facebook og Twitter, og faktisk kunne kommentere artikler. Det er kanskje vanskelig. 

Mine vurderinger
Via jobben har jeg hatt en iPad hjemme i et par uker før jul, og noen dager etter jul, og jeg har brukt en del tid til å sjekke ut avis-apper i inn- og utland. Så fikk jeg lyst til å lage en liten oversikt med mine vurderinger av norske aviser på iPad – siden jeg er notorisk kjent som avisoman, ville jeg vite om iPad er løsningen for stabil og rask levering, samt grei lesing, av norske aviser.

Jeg har testet Dagens Næringsliv, Adressa, Nettavisen, VG+, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Nordlys og Journalisten. Mine vurderinger følger under (jeg satser fortsatt på å oppdatere dette innlegget etter som flere norske avis- og nyhetsapper kommer på markedet).

Har jeg glemt eller misforstått noe? Setter pris på kommentarer.

1. Journalisten
Mangler video, men er enkel å navigere i, har flott funksjonalitet som minner litt om The Times (for eksempel i artikkelen «Makt og avmakt» i første utgave), og bruker bilder på en fin måte i starten og inne i artiklene. En god «bortover»-avis (hold iPaden vannrett). Jeg føler virkelig at Journalisten har truffet godt på leseropplevelsen – det er flott å sitte i sofaen og fordype seg i artiklene. Har en fin oversikt over alle sider i bunnen også.

Et lite minus er innholdsoversikten, som foreløpig mangler tekst. Likevel synes jeg faktisk dette er den beste norske iPad-utgaven foreløpig.

Koster 29 kroner for enkeltutgave, 429 kroner for 20 utgaver (ett år). 

2. VG+

Dette er første avis/nyhetsapp i Norge som bruker iPad for det den er verdt, med video, bildegallerier, og reklamer man faktisk kan bruke litt tid på! (VGs markedsavdeling vil sikker sitere meg på dette). Bilannonser der du får flere bilder av bilen, konstruksjon, film og info om hvor du finner den funker for eksempel. God løsning med bilde i toppen og tekstscrolling nedover. Greit å hoppe mellom seksjonene. Litt lite responsivt å trykke på sakene nederst til tider, og også å bla til neste side, men først og fremst er dette veldig proft utført. God bruk av video er stort pluss.

Minus: Passer nok best som «nedover-avis», men ser at enkelte bilder og grafikk til høyre forsvinner når iPaden holdes slik. Holdt vannrett blir det ofte problemer med undersaker i artiklene, der tittel kommer på en side og innhold på neste, og det kan fort bli litt forvirrende.

Vet foreløpig ikke prisen.

3. Nordlys
Har virkelig prøvd å få med mest mulig i iPad-utgaven. Har både «PDF-utgave», Nordlys NÅ – oppdatert oversikt over nettgenerte nyheter (samme oppsett som Nettavisen på denne), Overblikk NÅ – som bare er nyheter fra nettaviser fordelt på Troms, Nord-Norge, Norge og internasjonalt, Nordlys TV (ikke så mange videoer, varierende kvalitet), Nordlys LAB (her kan leserne få innblikk i og påvirke videre utvikling av iPad-utgaven), 10 år gamle innslag fra TV Tromsø, og en værside.

Mye er bra, men selve hovedhensikten – å få en leservennlig iPad-versjon av Nordlys – har man ikke lykkes med. I Nordlys NÅ-delen er det dessuten mange ikke-lokale saker, både nasjonale og internasjonale, og ikke muligheter for å kommentere i sakene. 

99 kr per måned for abonnement (papirabonnement 198 kroner).

4. Nettavisen
Ingen revolusjon, men helt OK. Førsteinntrykket var katastrofalt pga. fullskjermreklame som dukket opp hver eneste gang man gikk tilbake til forsiden fra en sak, dette ser heldigvis ut til å være borte nå. Funksjonelt nok med små «bokser» med sakene, ganske kjedelig, men ser suverent best ut med fullskjermvisning av bilde og tittel. Samme format som Nordlys NÅ.

Stor fordel at den er gratis, og at det går an å kommentere sakene. Ellers stort sett en annen (og bedre) måte å presentere nettutgaven på iPad – naturligvis. Her er det jo bare nettutgaven å ta utgangspunkt i.

5. Dagens Næringsliv, Adressa
Jeg synes altså ikke PDF på iPad er et vinnende konsept. Om man dropper å zoome inn og ut av PDF-en, blir det for skralt med den enkle tekstvisningen av sakene (og inngangene). Beste er å klikke på hver sak og få opp et eget vindu med teksten, men heller ikke dette er den beste leseropplevelsen.  Ikke video (i utgaven jeg kjøpte), ikke lyd, ikke noe fancy og kult. 

Adressa har samme opplegg som DN. PDF med zooming inn og ut funker dårlig, enkel tekstvisning gir ikke noe ekstra. Får heller ikke lenket videre til annet innhold på nett. Hoppe mellom seksjonene greit nok. Ikke video, ikke noe annet spesielt. Ikke godt nok.

29 kroner per utgave for DN.
21 kroner per utgave for Adressa. 229 kroner for 30 dager. 2418 kroner for ett år (2713 for papir).

6. Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende
Hva skal man si? Rene PDF-utgaver, kan zoome inn og ut av sidene, det er stort sett det. Får hele tiden opp «03 – Loading …», «04 – Loading …» og så videre når man blar videre. Så kommer innholdet på siden opp. Et irriterende sekund det også.

Stavanger Aftenblad: 21 kroner per utgave. 2399 kroner for et år (samme som papir).
Fædrelandsvennen: 21 kroner per utgave. 2195 kroner for et år (samme som papir).
Bergens Tidende: 21 kroner per utgave. 2660 kroner for et år (samme som papir).

Flere med meninger? Kom gjerne med dine kommentarer.

Publisert i iPad | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Darkness on the Edge of Town: Wikileaks og hvorfor vi ikke kan tape denne kampen

«Everybody’s got a secret, Sonny,
Something that they just can’t face,
Some folks spend their whole lives trying to keep it,
They carry it with them every step that they take.
Till some day they just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down,
Where no one asks any questions,
or looks too long in your face,
In the darkness on the edge of town.

Some folks are born into a good life,
Other folks get it anyway, anyhow,
I lost my money and I lost my wife,
Them things don’t seem to matter much to me now.
Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop,
I’ll be on that hill with everything I got,
Lives on the line where dreams are found and lost,
I’ll be there on time and I’ll pay the cost,
For wanting things that can only be found
In the darkness on the edge of town.»

– fra albumet «Darkness on the Edge of Town», Bruce Springsteen and the E-Street Band 1978

Darkness on the Edge of Town på Spotify

Da Bruce Springsteen ga ut «Darkness on the Edge of Town» i 1978, var det etter tre år med rettsaker, der han ble hindret fra å gi ut musikk. Og da musikken endelig kom ut, handlet det ikke lenger om den amerikanske drømmen, som han beskrev så godt på «Born To Run»-albumet – det handlet om den amerikanske realiteten. Det handlet om arbeidere med tøffe jobber, knuste drømmer, ødelagte forhold, livsløgner, men likevel å klare og holde det gående. Å kjempe videre.

Jeg har hørt på albumet på Spotify denne uka, mest på tittellåta, og mener teksten (fra andre vers) kan leses opp mot Wikileaks og kampen for ytringsfrihet. Derfor en liten bloggpost med mine betraktninger – kom gjerne med tilbakemeldinger!

Andre vers – hemmelighetene
I andre vers kommer vi midt inn i Wikileaks og det å ha hemmeligheter, holde på hemmeligheter, og hvorfor det kan være positivt å slippe hemmeligheter ut i samfunnet. 

«Everybody’s got a secret, Sonny,
Something that they just can’t face,
Some folks spend their whole lives trying to keep it,
They carry it with them every step that they take.
Till some day they just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down,
Where no one asks any questions,
or looks too long in your face,
In the darkness on the edge of town. »

Det er (noen av) USAs hemmeligheter som har sluppet ut i offentligheten. Det kan stilles alvorlige spørsmål ved hvor hemmelige disse rapportene fra amerikanske ambassader, siden så mange (anslag fra noen hundre tusen til tre millioner) har hatt tilgang til dem, men det er liten tvil om at det var meningen å holde på disse hemmelighetene en god stund ennå.

Nå er de ute («cut loose»). Det åpner for en mulighet. Men i stedet for at hemmelighetene, som dreier seg om USAs maktmisbruk, og problemer med å opprettholde sin posisjon som supermakt i det nye århundret, brukes som en ny start, med en grundig debatt om hvilken rolle USA ønsker å ha i verden og hvordan man skal arbeide for det, kan det ende opp med at USA trekker seg inn i seg selv og fortsetter på feil spor («let it drag ’em down»).

The Darkness
Konsekvensen av å fortsette i feil spor er klare: Et samfunn der ingen stiller kritiske spørsmål, eller tør å se makthaverne i kortene («Where no one asks any questions,
or looks too long in your face»).

Det er et samfunn uten reell ytringsfrihet – «in the darkness on the edge of town».
Kampen for Wikileaks er kampen mot samfunnet vi ser kan komme – «in the darkness on the edge of town».

Det er også et samfunn der kontrollen over internett er ute av folkets hender. Der er det fullt mulig for myndighetene i et land å fullstendig blokkere et nettsted som avslører hemmeligheter som har offentlighetens interesse, ved å gi klar beskjed til de som sørger for servere, de som sørger for økonomiske transaksjoner og til og med andre lands regjeringer, om at det nevnte nettstedet har gjort noe ulovlig.

Uten at tiltale er tatt ut. Uten at noen jurister klarer å se at nettstedet har gjort noe ulovlig.

Wikileaks viser hvor farlig det er med en så stor dominans av amerikanske selskaper på internett, og i verden. Amazon var en sak. Paypal en annen. Begge gjorde totalt uakseptable valg etter press fra amerikanske myndigheter. Men at Visa og Mastercard begge blokkerer Wikileaks (ikke en amerikansk organisasjon) fra å motta donasjoner fra millioner av sympatisører, simpelthen fordi USAs regjering har sagt at Wikileaks gjør noe ulovlig, viser hvilken farlig vei mot «the darkness on the edge of town» vi befinner oss på.

Skal USA bestemme dette?

«The darkness on the edge of town.»

Neste skritt er avisene som samerbeider med Wikileaks om publiseringen av disse hemmelighetene. Det er allerede antydninger om New York Times vil bli etterforsket på grunn av Cablegate-publiseringer.

Og Julian Assange kan bli tiltalt som spion, for å ha mottatt lekkasjer fra en amerikansk varsler og publisert dette materialet. Amerikanske myndigheter nekter å kalle Assange en journalist, men sier han har politiske motiver – for å kunne tiltale han. I realiteten betyr dette at alle journalister går en usikker framtid i møte, og det betyr internasjonalt. Jf. det semantiske grepet USA gjorde med «enemy combatants» for å kidnappe, fengsle og torturere folk på Guantanamo Bay.

I tillegg kommer Sarah Palin og andre republikanske presidentkandidater med trusler om snikmord, henrettelser og ren forfølgelse av Assange. Obamas administrasjon er ikke så mye bedre – det er eks-demokraten Joe Lieberman som har fått rollen som mellommann for å kaste Wikileaks ut av internett, og jeg ser ingen nyanserende uttalelser fra White House.

Tredje vers – å ikke gi opp
I siste verset synger Springsteen om å ikke gi opp. Selv om man har mistet alt, familien, drømmen, pengene – kampen skal kjempes videre. Springsteen synger med en intensitet og desperasjon som river i hjertet, som nesten gjør fysisk vondt, og som i seg selv løfter sangen til å handle om noe mer enn en enkelt skjebne:

«Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop,
I’ll be on that hill with everything I got,
Lives on the line where dreams are found and lost,
I’ll be there on time and I’ll pay the cost,
For wanting things that can only be found
In the darkness on the edge of town.»

Assange, Wikileaks og millioner av sympatisører nekter å gi opp. Vi kan ikke gi opp. USA har gjort dette til en kamp som er for viktig til at vi kan tape den.

Darkness on the Edge of Town på Spotify

Publisert i Wikileaks | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Norske medier og Wikileaks

Hvorfor er det (nesten) ingen norske kommentatorer som har tatt Wikileaks i forsvar?

I over en uke har angrepene mot Julian Assange og Wikileaks, både verbalt, politisk og elektronisk, vært verre enn noe annet jeg kan huske å ha registrert mot vestlige redaktører eller journalister. Som han selv skriver i et innlegg i The Australian i dag (han er australsk): » I have been accused of treason, even though I am an Australian, not a US, citizen. There have been dozens of serious calls in the US for me to be «taken out» by US special forces. Sarah Palin says I should be «hunted down like Osama bin Laden», a Republican bill sits before the US Senate seeking to have me declared a «transnational threat» and disposed of accordingly. An adviser to the Canadian Prime Minister’s office has called on national television for me to be assassinated. An American blogger has called for my 20-year-old son, here in Australia, to be kidnapped and harmed for no other reason than to get at me.»

For ordens skyld – jeg har bare sett Sarah Palin gå ut med dette sitatet: «Why was [Julian Assange] not pursued with the same urgency we pursue al Qaeda and Taliban leaders?»

Men mitt spørsmål er: I en sak som får så mye medieoppmerksomhet, der overtrampene i både uttalelser, trusler og handlinger (Amazon, Paypal, MasterCard, Visa, Sverige) er så grove og i seg selv verdt å ta til retten – hvorfor er norske kommentatorer, journalister og redaktører så fraværende? Så ute av stand til å forsvare pressefriheten og ytringsfriheten?

Internasjonalt er denne lederen i Wired og denne uttalelsen fra Reportere uten grenser gode eksempler på det som bør sies, også fra norsk hold.

Jeg har lest gjennom kommentarer fra norske riksaviser den siste uka. Om jeg har gått glipp av noen, setter jeg pris på tilbakemeldinger om det.

Dette er perspektivet til norske kommentatorer:

«Det er igangsatt en intens klappjakt på mannen bak nettstedet. Amerikanske politikere raser. Julian Assange er ingen journalist. Han er en al-Qaida-terrorist etter den amerikanske høyresidens mening.»

Arne Strand i Dagsavisen lørdag 4. desember. Strand drøfter ikke dette videre, men lar det stå som en sannhet.

«Nei, da var det mer sus over «The Pentagon Papers», den mest betydningsfulle politiske lekkasjen noensinne (…) Assange har hittil bare avslørt at amerikanske diplomater ikke er spesielt innsiktsfulle, men desto mer sleivete, når det gjelder å rapportere fra forhold i kandre land. Det er i seg selv ingen forbrytelse, og vil ikke felle noen amerikansk president.»

Arne Strand i samme kommentar, med tittel «Lekkasjer i vår tid» og ingress «Julian Assange er ingen Daniel Ellsberg» (som lekket The Pentagon Papers). Hele kommentaren går ut på å nedvurdere verdien av Cablegate, Wikileaks og Julian Assange, og si at alt var mye bedre før.

«Dessuten er det et stort problem med Wikileaks: Det er allerede ganske åpne samfunn som rammes av lekkasjene. Det er et dilemma, ikke bare fordi det skaper en ubalanse i diktaturenes favør, men også fordi det i neste runde kan føre til mi#ndre åpenhet.»

Leder i Vårt Land fredag 3. desember. Fordi det ikke er lekkasjer fra diktaturer tilgjengelige nå, skal journalister i Wikileaks ikke gå ut med lekkasjer fra USA? Det kan føre til mindre åpenhet – men kanskje det også kan føre til en debatt om politikernes ansvar overfor sine velgere?

«For Wikileaks del synes det som om selve avsløringene er langt viktigere enn det materialet som blir avslørt.»

Leder i VG 30. november. En uke senere hadde VG fått tilgang til lekkasjer om norske forhold, og viet hele forsiden og 6-7 sider i avisen til lekkasjene. Hyklersk?

(…) dette gir en engasjert verden utenfor de lukkede rom et helt spesielt innblikk i hvilket verdensbilde som ligger til grunn for beslutningene i amerikanske maktsentra. De gir i beste fall også et bedre grunnlag for å vurdere og forstå den politikk som utøves.»

Harald Stanghelle i Aftenposten 30. november. Treffer spikeren på hodet – dette er hvorfor offentliggjøringen er i offentlighetens interesse. Stanghelle kommer også inn på det unike i samarbeidet mellom Wikileaks og The Guardian, New York Times, El Pais, Le Monde og Der Spiegel, og tyngden det gir Wikileaks.

Felles for kommentarene jeg har lest, er mangelen på støtte for Wikileaks og Julian Assange. Alle ser egentlig ut til å støtte Norges offisielle holdning til Wikileaks, som er negativ. (men parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, har nå gått ut med støtte til Wikileaks i bloggen sin).

Men faktum (såvidt jeg har funnet ut) er at lekkasjen kommer fra en anonym tredjepart (Bradley Manning arrestert for dette), Wikileaks har fått lekkasjene og vurdert at dette bør publiseres. De tar kontakt med amerikanske myndigheter for hjelp til å redigere vekk navn o.l. som ikke bør ut, men får nei. New York Times får imidlertid tilgang til materialet via The Guardian, og NYT får straks hjelp av myndighetene med dokumentene. Journalister i Wikileaks og journalister i NYT, Guardian, Le Monde, El Pais og Der Spiegel samarbeider om jobben med dokumentene.

Poenget er at forfølgelsen av sjefsredaktør og utgiver Assange og Wikileaks er et angrep på pressefriheten. Det rimer dårlig ned The First Amendment. Og hvorfor er det bare Assange og Wikileaks som angripes? Hva med de andre avisene som publiserer Cablegate-saker daglig?

Jeg skulle ønske noen norske aviser tok tak i dette. Slik som mediedekningen har vært, vil det ikke være overraskende om de fleste tror Julian Assange er kriminell og en spion (anklagene om voldtekt tar jeg ikke stilling til, det må påtalemyndighet vurdere).

Det er han jo ikke.

Lagt til onsdag 8. desember:

Det er flere norske bloggere som har skrevet godt om Wikileaks. Jeg anbefaler bloggen til Martin Bekkelund, og også bloggen til Jon Wessel-Aas.

Jeg har også lagt noen nyttige lenker inn i teksten.

Oppdatering fredag 10. desember:

Har fått noen gode svar fra Presse-Norge. Dagsavisen speiler nå Wikileaks, Morgenbladet går klart i forsvar for Wikileaks, og ikke minst er generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold befriende klar på Twitter: Til dere som har spurt meg: Wikileaks avsløringer er ikke uproblematiske, men i det store og hele kommer de til å bringe verden framover…

Jeg er glad for denne klare støtten, som det dessverre tok nesten to uker å uttrykke. Håper jeg også har bidratt litt. Satser på ny bloggpost i kveld.

Publisert i Wikileaks | Merket med , | 2 kommentarer

Wikileaks i sosiale medier

Wikileaks er i ferd med å bli et fenomen i sosiale medier. Men bryter noen regler der også.

Fra jeg klikket på Liker på Facebook i går (skulle vært «Leak»), har FB-siden til Wikileaks økt fra 600.000 til godt over 900.000 tilhengere. Bare på de to timene jeg har arbeidet på PC-en i kveld, har antall tilhengere økt med 20.000. I løpet av tirsdag regner jeg med at millionen vil være passert.

Samtidig har Wikileaks over 400.000 followers på Twitter. Hashtagen #wikileaks gir titalls treff i minuttet, og har gjort det konstant de siste dagene. Hvorfor dette ikke er en Twitter-trend, lurer mange på. Uansett er engasjementet stort, i hele verden.

Regelbrudd nummer 1: Det interessante er at Wikileaks ikke bruker sosiale medier for dialog. Wikileaks i sosiale medier er en ren monolog, av og til en ganske dårlig en (f. eks. «Sarah Palin says Julian should be hunted down like Osama bin Laden – so he should be safe for at least a decade» eller «Cablegate: The last time there was a leak like this, Noah built himself a boat» eller «RT @sarahpalin «I can see Julian Assange from my house»»).

Men hvor mange håndterer egentlig 4-500 Facebook-kommentarer?

Regelbrudd nummer 2: Publiseringshyppigheten er ekstrem – 16 meldinger på Facebook i går, 23 meldinger på Twitter. Uhørt i de fleste tilfeller – og mange ville skrudd av støyen.

For Wikileaks, som opplever at nettet bokstavelig talt snører seg sammen rundt dem, er imidlertid sosiale medier deres beste mulighet for å få ut oppdatert informasjon om hva som skjer. Kastet ut av Amazon («If Amazon are so uncomfortable with the First Amendment, they should get out of the business of selling books»), kontoen stengt hos Paypal, stengt ute av Mastercard, og med en stadig vanskeligere oppgave med å holde nettsiden oppe, er Facebook og Twitter viktige infokilder. Wikileaks er også avhengig av å få ut info om de stadig færre måtene å bidra med økonomisk støtte på.

Derfor strømmer det også til tilhengere. Selv om det er en monolog, er informasjonsbehovet så sterkt – og følelsen av «oss mot dem» gjør at det er enda viktigere å få informasjonen direkte fra kilden. Det utnytter også Wikileaks, med en god blanding av lenker til interessante artikler med støtte, tøffe og provoserende utfall mot motstandere og siste nytt i kampen mot informasjonsfrihet, ytringsfrihet og et åpnere samfunn (sett fra Wikileaks’ perspektiv). Dette appellerer til geeks på gutterommet, anti-amerikanere og voksne nett- og informasjonsidealister.

Et spørsmål melder seg: Er det mulig at også Facebook og Twitter vil la seg presse til å stenge ute Wikileaks? I så fall nesten nådestøtet for organisasjonens informasjonskrig (meg bekjent har ikke Wikileaks samlet inn mailadresser fra støttespillere).

Det er ikke usannsynlig at dette vil skje. Snart. USAs regjering viser stor vilje til å «ta» Julian Assange og Wikileaks, og ser selvfølgelig hvordan informasjon pro-Assange spres på Facebook og Twitter. Vi husker Obamas telefon til Twitter om å holde tjenesten oppe under protestene etter valget i Iran. Ville mange reagert og forlatt Facebook og Twitter om de bøyde av for presset fra politikerne? Uvisst.

Avslutningsvis: Wikileaks bryter ikke alle regler for sosiale medier. For det første ser det ut til at de gir brukerne det de vil ha – informasjon. Raskt. For det andre er jo hele prinsippet bak Wikileaks tett bundet opp mot prinsippet for sosiale medier – åpne opp samfunnet, slippe til «menigmann», ansvarliggjøre selskaper og myndigheter.

Og de har lykkes med å engasjere brukerne til å hjelpe dem, med «speil»-sider og nedlasting av dommedagsfilen, som blir åpnet med krypteringsnøkkel om det verste skulle skje. Slik «deling» sikrer at Wikileaks vil ha en plass i folks bevissthet i lang tid framover – uansett hva som skjer videre.

Et langt PS! Det er skremmende når Sarah Palin allerede dagen etter at #cablegate startet sendte ut denne meldingen: «Why was [Julian Assange] not pursued with the same urgency we pursue al Qaeda and Taliban leaders?». Det kan høres ut som en dødsdom. Dama er trolig presidentkandidat om to år! Andre republikanere har fulgt opp med uttalelser om landsforræderi, henrettelse og snikmord (Tom Flanagan, rådgiver for Canadas statsminister).

Julian Assange skal være redd. Han skal se seg over skulderen. Han skal frykte at familien kan bli utsatt for en ulykke. Det mener amerikanske politikere på høyresiden, som kaller Assange en terrorist, en «enemy combatant», et begrep som tidligere er brukt for å holde fanger uten liv og dom på Guantanamo Bay.

Men sjefsredaktør Assange har ikke lekket dokumentene. Han publiserer dem – mange i samarbeid med respekterte The Guardian, El Pais, Le Monde, Der Spiegel og New York Times.

Les spørsmål og svar med Assange i The Guardian

Hvor lenge før også disse mediene får føle pisken fra USA? Vil norske journalister forsvare Assange og motivene bak Wikileaks før mer respekterte medier blir offer for sensuren? Fritjof Jacobsen i VG er et hederlig unntak.

Publisert i Wikileaks | Merket med , | Legg igjen en kommentar