Takket være et Norli-gavekort fra jobben, fikk jeg Ida Jacksons “Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset” i “julegave”. Så mye bedre med gavekort enn bøker jobben bare kjøper i store kvanta – hurra!
Ida Jackson trenger vel nesten ingen introduksjon: Hun er også kjent som @virrvarr, og bloggen hennes “Revolusjonært roteloft” er en av de mest leste norske bloggene. Jeg har også vært innom den tidligere, selv om jeg ikke er fast leser.
Boken (på rundt 250 sider) ble lest på én kveld. Jeg fant ut at jeg skulle skrive en anmeldelse. Så først en “vanlig” anmeldelse, og deretter min mening om en konkret ting jeg reagerer på i boka, og som jeg mener fortjener en større debatt og en oppklaring fra forfatteren. Faktisk.
“Vanlig” anmeldelse
Det er en lettlest bok. Det er aldri mer enn en gjennomsnittlig bloggpost til neste kapittel eller mellomtittel. Såvidt jeg husker hadde jeg samme opplevelsen av Dan Browns “Da Vinci-koden” – selv om dette ikke er en pageturner i samme grad. Skulle nesten bare mangle 
Men jeg synes kanskje dette er en av svakhetene med boken. Det blir korte bruddstykker om det meste, i stedet for å gå virkelig i dybden på ting som fortjener mer flomlys på seg. Den er godt skrevet, men jeg hadde ikke hatt noe imot at den gikk enda mer i dybden.
Samtidig innser jeg at jeg kanskje ikke er i hovedmålgruppen til boken. Jackson skriver selv at hun har tenkt at den skal være en invitasjon til de som er skeptisk til de nye mediene. Og jeg tror nok den kan fungere bra slik – det er flere på jobben min som godt kunne lest denne, sikkert på din også :)
En annen svakhet med boken er fokuset på blogging, som stort sett dominerer kapitlene og problemstillingene. Det står en del om Facebook og Twitter også, men det blir mye mer stemoderlig behandlet. Jackson forklarer dette med at blogging er det eldste sosiale mediet, og at man kan lære mye om alle sosiale medier ved å se på blogging fordi utfordringene ofte er de samme.
Greit nok, og det står masse interessant og reflektert om blogging, men jeg sitter igjen med følelsen av at boken burde hett “Blogging: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset”. Tittelen er muligens for ambisiøs i forhold til det som viser seg når man begynner å lese.
Et eksempel på boka på sitt beste er kapittelet “Hva er sosiale medier?” Her skriver Jackson litt om hvordan Sokrates i dialogen Faidros mener problemet med en tekst er at den ikke kan svare deg, til forskjell fra levende mennesker som kan svare deg, forklare for deg og eventuelt endre mening underveis i en samtale. Dette er løst i sosiale medier, som har et mer muntlig preg, skriver Jackson. Mer om det muntlige preget under.
“Outingen” av fire personer som ville markedsføre noe i bloggen hennes, er også et høydepunkt i boken. Interessant å lese om metodene som er brukt, hvem de er brukt på vegne av, og hvordan Jackson vurderer de ulike henvendelsene.
Et negativt eksempel, for en som er vant til å jobbe litt med formidling av tall og statistikk, er når det står at bloggere i USA tjente en halv milliard dollar i året, i kapittelet om det går an å leve av blogging. Dette framstår som et meningsløst tall, når forfatteren samtidig skriver at det er uklart hvor mange bloggere som var med i undersøkelsen. Og er dette kun inntekter fra blogging? “Tallet er likevel verdt å merke seg,” skriver Jackson. Jeg er nok litt uenig.
Boken er likevel godt skrevet, lettlest, har mange interessante historier og betraktninger, ikke minst fra forfatterens eget virke som blogger, og er en god introduksjon til sosiale medier (for det meste, se under for unntak).
I kapittelet om “Digital dannelse” skriver Jackson om en sak fra Haugesunds Avis, der noen hadde skrevet en stygg kommentar om sønnen til en lokal politiker. Så refererer Jackson til en kommentar om denne saken i Journalisten (skrevet av Elin Martinsen), som mener er voksen politiker ikke kunne ta seg nær av dette. Ville politikeren brydd seg om en fyllik brølte etter han på vei hjem fra byen? spør Jackson via Martinsen (jeg tror i hvert fall jeg ville brydd meg om noen slengte dritt om ungen min, uansett hvor det skjedde).
Kommentarskribenten og forfatteren mener at folk skriker fordi du er der, og fordi de kan skrike et sted du kan høre dem. Det er noe man må leve med. Martinsen siteres på at “Vi må lære oss å se at en del av den kommunikasjonen som foregår på nett liker på muntlig kommunikasjon selv om den står i avisa. Den kan ikke ses på med de brillene som fungerte for et par tiår siden, da det skriftlige ord var en alvorlig sak. (…)”
Jeg mener dette blir riv, ruskende galt. Jeg aksepterer at siden alle nå kan bidra i nettdebatter, med bloggkommentarer, kommentarer etter avisartikler og på Facebook og Twitter, øker risikoen for grums og uakseptable utsagn. Sosiale medier har et mer muntlig preg – men noe skal heller ikke aksepteres muntlig, og det skriftlige ord er fremdeles en alvorlig sak. Dette er kommentarer som i verste fall kan bli stående på nettet i evig tid, det kan komme opp når noen googler en person osv.
Særlig overraskende er det at dette kommer etter kapittelet om “Debattkultur”, der mobbing, sjikane og personangrep er tema. Her brukes angrep mot @HvaHunSa som eksempel – og ett av rådene fra @HvaHunSa til de som utsettes for noe liknende er “Slett de hatske kommentarene.” (da fra egen blogg).
Og det er det riktige å gjøre. Klare regler for diskusjonen, for hva som ikke aksepteres, kombinert med sletting av innlegg som trår over streken, er helt nødvendig. Det er noe helt annet enn å den resignasjonen for trollene som forfatteren viser senere i boka. Både redaktører og bloggere bør ta ansvar for å ha klare retningslinjer for diskusjonen, særlig der det ikke er et element av forhåndsmoderering.
Godtar man først en sjikanerende kommentar, er veien kort til flere. Og flere.
Sosiale medier har et muntlig preg, men det er fremdeles skriftlig. Det skal man ha respekt for. Det muntlige er flyktig, det er kanskje bare noen få som får det med seg, mens det skriftlige, også i sosiale medier, er noe som blir bevart og har potensial til å bli sett av flere. Hvordan skulle verden kjent til Platons Faidros om det ikke hadde blitt skrevet ned? Bør vi også bevare “stygge ord på dovegger”?
Hva mener egentlig @virrvarr om dette? Hva mener andre? Vil gjerne ha noen innspill.
Interessant. Jeg tror noe av det som kjennetegner blogging og bloggere er at de er og bør te seg som redaktører i sitt eget medium. Dermed kan og bør hatske kommentarer slettes. Som du sier, man skal ikke “finne seg i det”.
Takk for kommentarer!
Iskwew – dette blir jo aktualisert “as we speak” med nyheten om at Norges mest kjente rosablogger Voe slutter. Hun nevner i avslutningsbloggposten at folk ikke har rett til å skrive stygge ting om henne, og det er tydelig at dette er noe av grunnen til at hun slutter (selv om vi selvfølgelig kan tro på et comeback om en stund …). Har tidligere lest at faren var inne og slettet mange av de verste kommentarene rettet mot henne. Samme hvem det er – man må sørge for et visst nivå på debatten ved å ha retningslinjer, slette kommentarer som trår over streken og gjerne anmelde verstingene til politiet. Og så hjelper det å ha dette oppe i debatten om nett og sosiale medier.
Derfor håper jeg også at @virrvarr kan rette opp det som er etterlatt inntrykk etter å ha lest boka hennes – at man bare skal finne seg i at folk slenger dritt.
Rein – kjempeinteressant lenke, skal lese den nå
Dette er noe Off-Topic, men passer til tittelen på boken.
Artikkelen av Malcolm Gladwell kommenterer de påståtte effektene av Web 2.0 for samfunnsforandring.
Verdt å lese.